Kirkegårdens smakspoliti

Artikkelen ”Gravene og Kyrkjegarden” i Årbok for den norske kirke 1954 er skrevet av gravlundssjef og hagearkitekt Pål Sæland. Dette er tiden da hagearkitektene begynte å legge premissene for utviklingen av gravplasser og gravminner.

Flere av forslagene som presenteres i Sælands artikkel finnes nærmes ordrett i forslaget til kirkegårdsvedtekter som Kirke- og undervisningsdepartementet sendte ut til landets kommuner i 1955. Jeg kjenner ikke til om Sæland hadde en formell rolle i arbeidet med departementets forslag, men det er et svært tydelig samsvar mellom de to tekstene. I Bergen, som jeg har undersøkt nærmere, er også disse forslagene nedfelt i vedtektene for kommunens gravplasser i perioden 1966-1997. I vedtektene og forslaget fra departementet slås det fast at slik og slik skal det være, uten noen videre begrunnelse. I Sælands artikkel er argumentasjonen mer fremtredende, og man får et inntrykk av den ideologien som ligger bak.

Sæland innleder med følgende påstanden: ”Hjå alle kulturfolk som legg sine døde til kvile i jord, vil det naturleg vera trong til å hegna og verna om denne jorda som gøymer dei døde.” Videre utdyper han hvor viktig kirkegården er historisk og kulturelt, før han begynner sitt oppgjør med utviklingen på kirkegårdene. I denne prosessen ble det i følge Sæland også gjort feil som vanskelig lar seg rette opp, ”men det hev gjeve kunnskap og røynsle som gjev oss rett til å tru at me i dag kan løysa desse oppgåvene betre enn før, og at det ikkje berre er rett, men og vår plikt å gjera det”. Sæland gir seg selv her et betydelig mandat.

Sæland beskriver den historiske utviklingen i bruk av gravminner som at sosial og økonomisk utjevning på 1800-tallet førte til flere gravminner, og det gamle lokale kvalitetshåndverket ble utkonkurrert av billige og standardiserte industri-gravminner. Som om dette ikke skulle være ille nok rådde det ”eit ålment smaksforfall med famlande leiting etter noko nytt millom tidlegare tiders former og stil”. Her refereres det nok blandt annet til bruken av obelisker, som også er fremtredende på skrekkeksempelet på fotografiet under.

Sæland utdyper sitt syn på kirkegårdene på følgende måte:

Og so hev då mange av kyrkjegardane her i landet vorte beint fram lesde ned i stein, so dei i dag er kalde, livlause øydemarker av stein i alle former, og der steinen hev vore for dyr, hev dei i staden trøysta seg med sement på same måten. [...]

Det kan ikkje segjast å vera korkje fint eller praktisk å lessa kyrkjegardane ned med stein slik som det hev vore gjort med stor kostnad og sikkert med mange kronor som det hev vore slite hardt for og som det nok og kunne vore god bruk for til andre ting både heime og ute. Det er heller ikkje stort betre å lata dei liggja som ei uryddig tuemark som mest ikkje kan stellast på nokon måte.

På grunnlag av den røynsle som er vunne, meiner ein i dag at det beste for tilhøva her i landet er å gjera kyrkjegarden til ein park, ein lund, ein hage til minne om dei døde.

Videre går Sæland nærmere inn på gravminnene:

Heilt kvite eller svarte fargar er ikkje velsedde på minnesmerka, fyrst og fremst fordi desse fargane verkar harde, kalde og framande ute millom blomster og blad. Det einaste unnantaket er minnesmerke av jarn, der den svarte fargen må segjast å vera den mest naturlege.

I stein bør det krevjast at det einskilde minnesmerke skal ha lik hogging eller handsaming av alle synlege flater so det snart kan verta slutt på den syrgjelege kulissekunsten med kantar eller rygg. Den harde, glasblanke poleringa og meir råhogne steinflater er so framande for einannan at det ikkje kan verta nokon samanheng når dei skal nyttast på so liten ein ting som eit minnesmerke er. Det er ikkje det grand likare enn å laga seg ein fin liten kommode med lakkert framside og uhøvla bord oppå og på sidene. Ellers er det med den glasblandke poleringa av steinen som med kvite og svarte fargen, ho er for hard og kald ute i den levande naturen. Sement åleine er ikkje god nok til gravkunst. Det hindrar ikkje at det kan lagast vel brukande minnesmerke i kunststein, ein må berre passa vel på at yta både i farge og handsaming ellers ser skikkeleg ut.

Duer, figurar og annen småstas av porselen, fajanse, marmor, metal eller liknande bør ikkje brukast på gravene korkje åleine eller saman med minnesmerke. Kor fin og velmeint tanken enn kan vera, so høver slike ting betre heime på kommoden. [...]

Eg vil og gjerne få nytta høvet til å leggja inn eit godt ord for natursteinen slik som ein finn han verbiten og mosegrodd i skog og heid. Naturen er so rik på skiftande former at det er langt lettare der å finna noko som ingen hev maken til enn millom det som er forma av menneskehand. Men han må nyttast plent som han er, ikkje pyntast på og klussast med på ymse vis, han vil i mange høve då kunna segja meir og segja det betre enn gullbokstavar på blankslipt marmor. [...]

Ideologien som her gjør seg gjeldende kan beskrives som både  romantisk og kollektivistisk. Kirkegården som de dødes hage er en forestilling om kirkegården som ble utviklet under romantikken. Samtidig gir hyllingen av den ubesudlede naturstein assosiasjoner til romantikkens parole; "tilbake til naturen!". Det kollektivistiske kommer til uttrykk i form av vekt på helheten og at ingen gravminner må stikke seg ut hverken med hensyn til høyde, farge eller blanke overflater. Det kollektivistiske gjør seg også gjeldende i forhold til hvordan endringene er tenkt gjennomført, gjennom regler og vedtekter.

No vil kanskje mange segja: Ja vel, mykje av dette høyrest bra ut, men korleis skal det kunna gjennomførast mot skikk og bruk? Er det råd å tenkja på å få burt all den kostesame steinen folk hev lesd gravene ned med, eller få dei til å skyna at den høge jordhaugen ikkje er turvande og meir til skade enn gagn?

Det må sjølvsagt gjerast skynsamt og varleg med so lite tvang og påbod som råd. Det vil nok henda her og der at ein graveigar eller to set seg slik imot alle endringar at det vert vanskeleg å få gjort noko. I slike tilfelle må det reknast for ei lempeleg form for tvang å setja som vilkor for fornying av gravfestet at gravstaden vert gjort i stand i samsvar med dei vedtak som er gjorde. [...]

Det kan kanskje og finnast dei som hev hug til å segja som so: Ja, dette er dei som det einaste rette i dag, men om ei tid skal det kanskje atter vera onnorleis. Ja, om so er at dei som kjen til å stella med kyrkjegardane om 50 eller 100 år finn endå betre og vakrare former for dette stellet, so kan det ikkje vera noko gale i det. Det vil berre segja at der ogso på kyrkjegardane er utvikling og framgang frå tid til tid.

Det siste sitatet, som avslutter artikkelen, er svært interessant i forhold til dagens kirkegårdspolitikk. I dag anstreger man seg nemlig blant annet i Bergen for å redde stumpene etter det Sæland ønsket å utradere.