Etter å ha skummet gjennom bind 1-3 av Gamalt fraa Numedal av Tov Flatin har jeg funnet to fortellinger der det opptrer "finnekjerringer". Jeg antar at det her kan dreie seg om samiske kvinner. Jeg har ikke funnet noe mannlig motstykke.
Den første fortellingen handler om Lars Olson Trollerud som hadde vært på hestehandel og drukket seg full. Handlingen i fortellingen begynner når han er på vei hjem:
... Daa han kom paa Svenehugen, ein litin aasrygg millom Grette og Svene kyrkje, møtte han ei likferd, som han stengde grindi for, so dei laut kravle seg yvi steingjerde. Men det skulde han ikkje ha gjort, for daa fylgje kom yvi, so ropa det etter'n, at han skulde faa att for ustykke sitt. Og det gjord'n au. Han fekk so meinskeleg vondt i alle lemir, at han laut halde sengi i lang tid. Men til all lukke, so kom det ei finnekjerring, og ho gav'n den raadi, at han skulde ride til kyrkjegarden 3 torsdagskveldar, og der skulde han finne eit mannabein, og det skulde han strjuke seg med yvi heile kroppen; men tridje kvelden maate han fysst strjuke hesten og ridestelle og so seg sjølv, og naar det var gjort, laut han taka ut radt, ellers vart det gali med'n. Trollerud'n gjorde, som finnekjerrengi hadde sagt'n fyri, men daa han skulde paa heimvegen tridje torsdagskvelden, kom same likfylgje, som han hadde stengt grindi for, etter'n og tok bakkilen til salen og reiv i bitavis, for den hadde han gløymt aa strjuke med mannabeine. Alt det andre vart uskadt, og Lars vart frisk att og livde i mange aar etterpaa. (Flatin 1913:52f)
Finnekjerringa fungerer her som rådgiver eller veileder, mens det er den syke selv som utfører trolldommen. Troldommens faktiske og presise virkning bekreftes ved at trolldomsutøveren gjør en feil, som får umiddelbare konsekvenser. I den andre fortellingen er det finnekjerringa som utøver trolldommen.
Tyrihovden og finnekjerringi.
Fyrr i tidi fór det tidt finnar her, og dei kunde trolle.
Ein, dei kalla Tyrihovden møtte eingong ei finnekjerring, og so log 'n aat 'o og heldt leven med 'o. Daa vart ho sinna, treiv ein moll-neve og sputta tri gongir paa og kasta i bringa paa 'n. Han vart galin etterpaa. Men so reiste han til Stein Imingan, og han gjord 'n godatt. (Flatin 1918:71f)
I teksten fremstår trolldomskunnskap som finnenes fremste egenskap. Trolldommen som beskrives skiller seg imidlertid ikke særlig fra de lokale trolldomsutøvernes kunster. De kan både hjelpe og skade. Den skadevoldende magien var heller ikke sterkere enn at den lot seg oppheve av lokale trolldomskyndige. Forholdet til finner ser i utgangspunktet ut til å være godt, samtidig som finnene viste at de ikke lot seg pille på nesen.
1 kommentar:
Det er mulig jeg var litt forhastet i min antagelse om at "finn" i denne sammenhengen var brukt om samer. I Norsk historie 1537-1814. Bind II av Moseng m.fl. fra 2003 beskrives en annen mulighet på side 289 under overskriften Finnene på Østlandet: "De første finnene kom trolig til Østlandet rundt 1620, men innvandringen skjøt øyensynlig virkelig fart fra omkring 1650 av. Den finske innvandringen var en tuløper av en omfattende folkeforflytning innenfor det svenske riket mellom 1570 og 1660. Et stort antall mennesker fra rikets østre halvdel, Finland, flyttet til rikets vestre halvdel, Sverige. Vandringen var en fortsettelse av en bosettingsekspansjon som hadde begynt i Savolax i østre Finland. Innbyggerne der hadde lært seg den spesielle åkerbruksformen som blir kalt svedjebruk [...]. Denne formen for jordbruk krevde lite eller ingen gjødsel og gav stor avkastning."
Legg inn en kommentar