Hvor like er nordmenn i døden?

I innlegget Døden i Ekko skrev jeg om at det har blitt åpnet for større variasjon i bruk av gravminner. I korte trekk var gravminnene minimalt regulert før midten av 1900-tallet. På 60-tallet ble det innført strenge vedtekter der alt måtte godkjennes, og det var først og fremst minneteksten som skulle brukes for å uttrykke noe personlig. Siden den tid har det tiår for tiår blitt lempet på de strenge kravene.



Jeg har sett dette i sammenheng med forestillingen om likhet i døden. Gravminner fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som jeg kjenner fra Bergen, viser tydelig at det var forskjell på folk i døden på samme måte som i livet. Noen hadde enorme gravminner mens andre hadde små, og de fleste av disse små er forsvunnet. Forskjellene var ikke bare mellom fattig og rik. Et eksempel som viser kjønnsdimensjonen fra denne tiden er et gravsted der en mann har en obelisk på over to meter, mens konen har en liten steinplate som ligger ved siden av.

Utover på 1900-tallet skjedde det en sosial utgjevning på kirkegårdene, som på 60-tallet også ble formalisert i lov og vedtekter. Man kan gjerne kalle det en sosialdemokratisk kirkegård. Her skulle alle være like i døden. Etterhvert har vedtektene blitt mindre strenge, og særlig fra begynnelsen av 2000-tallet har jeg sett tendenser til at vi ikke lenger er like like i døden. På den ene side ved gjenbruk av de gamle store gravminnene, og på den annen side ved nye som skiller seg ut ved å være store eller prangende på andre måter. Det er for eksempel ulike typer design-gravminner. Et eksempel på dette er Svale.

Det er mange som beskriver dette som en individualistisk trend eller at det er et uttrykk for individualisme. Jeg er uenig i denne tolkningen. Såkalte "-ismer" sier noe om hva som tillegges egenverdi. På gravplassen er det først og fremst tradisjonen som har en slik egenverdi. Utvalget av symboler, minnetekster, former og materialer som benyttes er relativt stabilt, og 'nye' symboler som introduseres er gjerne variasjoner over eldre tradisjoner.

I individualismen er det individet eller enkeltmennesket som tillegges en slik egenverdi. Det som skiller den enkelte fra alle andre og det som gjør enkeltmennesket unikt fremheves. Jeg vil ikke gå så langt som å betegne endringene på gravplassene som en individualistisk trend, til det står tradisjonen for sterkt. Endringen kan mer presist beskrives som en svekket kollektivisme. Denne trenden er imidlertid ikke entydig.

Artikkelen "Er denne gravlunden fin?" omhandler en ny urnegravlund i Bærum som viser et mer tvetydig bilde. I en av bildetekstene i artikkelen beskrives gravlunden på følgende måte: "Gravlunden har terrasser der det er plass til fire urner i hver familiegrav. Under graven, i ansiktshøyde, er minneplaten." Alle minneplatene skal ha den samme rektangulære formen, men man kan velge mellom tre steintyper. Man har også valget mellom tre skrifttyper.

Artikkelen tematiserer likhet i døden på følgende måte:
"I det vi kan kalle gamle dager var det stor forskjell på gravstøttene på en kirkegård. Kjøpmannen og presten har riktig høye og prangende støtter, mens småfolk hadde billigere og enklere steiner.
I Norge har vi etter hvert fått kirkegårdsregler som gjør oss likere i døden."

Det later til at det kan ha blir større forskjell på hva kommuner og gravplasser mener om hvor like nordmenn er eller bør være i døden. På den ene side er det riktig det som står i artikkelen om likhet i døden, men siden reguleringene på 60-tallet har det blitt lempet på regelverket både sentralt og lokalt. Det er likevel fortsatt mulig for enkeltkommuner å gjennomføre en streng regulering slik eksempelet over viser. Tendensen drar altså i flere retninger. Noen steder kan det se ut som at det er gravplassen som er unik, ikke individet. I denne sammenhengen blir den enkelte del av et lokalt fellesskap, eller kollektiv, som stikker seg ut i forhold til andre lokale fellesskap.