De to første trolldomssakene i Finnmark er fra det området vi i dag kjenner som Finnland. For Finnmark er ikke lenger hva det en gang var. Hvis vi med Finnmark mener det området som utgjør Norges nordligste fylke i dag, så er det ikke kjent noen trolldomssaker derfra før år 1600.
 |
| Jan Huyghens van Linschotens kart fra 1601 viser et utvidet Finmarcken. Wikimedia Commons, public domain. |
“Finmarchen” var stort på slutten av 1500-tallet. I følge Danmark-Norges myndigheter strakte dette landområdet seg over store deler av dagens Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Finnland og nesten hele Kolahalvøya. Simon v. Salingens kart fra 1601 er et eksempel på det dansk-norske perspektivet. Det var dette store Finnmark den dansk-norske kongen hevdet rett til og krevde skatt fra. Han var imidlertid ikke den eneste. Både den russiske og den svenske staten hevdet rett over store deler av de samme områdene. Dagens Finnland var en del av den svenske staten.
Fra midten av 1500-tallet endret de tre statene syn på Finnmark. Finnmark hadde lenge blitt sett på som et fellesområde der alle de tre statene hadde visse rettigheter, for eksempel til å kreve skatt. Samtidig hadde folk lokalt en nokså bestemt oppfatning av at de tilhørte én av de tre statene selv om de betalte skatt til alle tre. Etterhvert som statene utviklet seg med flere embetsmenn og sterkere statlig kontroll, fikk kongene bedre oversikt over hva som skjedde i nord. De begynte da å føre en politikk for å få enerett til sine interesseområder. Dette betød en tilspisset maktkamp om områdene i nord.
De to første trolldomssakene fra det man kan kalle et utvidet (eller ennå ikke innsnevret) Finnmark, forholder seg direkte til denne maktkampen. Sakene er fra Utsjoki i dagens Finnland, og er rettet mot to samer som ble bøtelagt for spådom og trolldom. Det som knytter disse trolldomssakene til grensekonflikten er at bøtene ble krevd inn av den dansk-norske lappefogden Iver Hansson i et område som svenskene mente tilhørte dem.
Her er det verken møter med djevelen, vannprøve eller brenning på bål, slik som de senere trolldomssakene. Olof Mårthensson var samelensmann i Utsjoki. Han ble bøtlagt av Iver Hansson etter anklage om at han hadde kunnskap om, og hadde brukt spådom. Dette skjedde på begynnelsen av 1590-tallet. Samelensmannen klaget på dette til det svenske tinget der lappefogden Nils Oriwain og andre menn på tinget ga ham et fribrev der de garanterte for hans uskyld. Dette ble ikke godtatt av den dansk-norske lappefogden, som rev i stykker fribrevet, og krevde inn boten.
Det er interessant at det nettopp var Nils Oriwain som ga dette fribrevet. Han ble utnevnt til fogd i 1589, og beskrives i den norske forskningslitteraturen som voldsom og hensynsløs. I 1598, altså noen år etter trolldomssaken, nektet mange av sjøsamene i Vardøhus og Tromsø len å betale skatt til Oriwain og Sverige. Jeg forstår det slik at det dreide seg om en lokalt organisert kollektiv protest som følge av at Oriwain hadde gjort seg svært upopulær og at skatten ble oppfattet som illegitim. Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke at Oriwain tok Mårthenssons parti bortsett fra at det understreker hvor tett denne trolldomssaken er knyttet til grensekonflikten.
Samen Neudoioch ble bøtlagt av den samme Iver Hansson fordi han var beryktet for trolldom. Dette skjedde trolig også i første halvdel av 1590-tallet. Kildene gir ingen nærmere informasjon om Neudoioch eller trolldommen han skulle ha utført.
Man kan se på disse bøtene mot Olof Mårthensson og Neudoioch som en type skatt. De ble skrevet inn i regnskapet på samme måte som andre skatter, og var en inntektskilde for staten. Hvis vi tenker på hvordan skatt ble brukt som argument for rett til landområder, gir det mening at svenskene oppfattet denne bøtlegging som et forsøk på å utvide det dansk-norske territoriet.
Kampen om landområder ble i praksis en kamp om retten til å skattlegge samene. Det ble et argument at den som hadde rett til skatt hadde også rett til territoriene. Prinsippet gikk ut på at kongen og statens territorium bestod av de områdene der kongens undersåtter bodde og drev sin virksomhet. Og videre at kongens undersåtter var de som skattet til kongen. Der Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russand hadde overlappende interesser ble det flere steder nærmest en konkurranse om hvem som kunne skattlegge samene mest og håndheve forbudet mot å betale skatt til noen andre. Den som tok mest skatt hadde mest rett.
På begynnelsen av 1590-tallet begynte norske befalingsmenn å utvide sin skatteinnkreving mot øst i svenske og svensk-finske lappmarker. Dette har i forskningslitteraturen blitt forstått som et mottrekk mot svenskene. På grunn av denne motoffensiven sendte Hertug Karl, som senere ble kronet til konge av Sverige som Karl 9, en kommisjon til Finnmark i 1594. På sin ferd nordover samlet de vitnesbyrd om overgrep begått av nordmenn. Det ble til sammen et klagebrev på 23 punkter som ble lagt frem for fogden på Vardøhus i 1595. Flere av disse punktene handler om hvordan Iver Hansson og andre dansk-norske fogder hadde bøtlagt folk.
Olof Mårthenssons klage på Iver Hansson er ett av punktene i svenskenes klage på nordmennenes overgrep. Den svenske klagen gir et inntrykk av at de dansk-norske fogdene benyttet enhver anledning som et påskudd for å bøtlegge folk, bare for å vise at de hadde makt til å gjøre det. I svenskenes klage var det også punkter som dreide seg om at dansk-norske fogder hadde krevd bøter for annen kriminalitet, som slossing og hor. Spådomskunst, som kan regnes som en type trolldom, er altså en av flere typer forbrytelser som ble bøtlagt. Det som gjør at denne saken skiller seg ut er at den svenske fogden tok parti for Olof Mårthenssons og gav ham fribrev. I de andre sakene ble forbryteren straffet dobbelt opp av både dansk-norske og svenske fogder.
Bøtleggingen av Neudoioch er nevnt som en av flere klagepunkter i en lignende klage fra grenseforhandlingene i Kiberg i april 1599. Det første punktet i denne klagen handler om at tre norske fogder hadde fordrevet samer fra deres bosteder til fordel for nordmenn, slik at Sverige mistet skattinntekter. Det neste punktet omhandler sakøre, eller bøter, som norske fogder hadde krevd av fjellsamene. Det er her Neudoioch nevnes. De øvrige punktene handler om at de norske fogdene hadde krevd høyere skatt enn vanlig fra et større område enn de i følge svenskene hadde rett til.
Boten Neudoioch betalte for å være beryktet for trolldom var på 90 lodd sølv, som tilsvarer 45 speciedaler. I tillegg måtte han gi to ulveskinn i sjenk (gave) til fogden. Dette var en betydelig høyere bot enn de andre bøtene som er nevnt, på fem og seks daler.
På bakgrunn av disse to sakene kan det se ut som at svenske og dansk-norske fogder hadde et ulikt syn på trolldom. Olof Mårthensson fikk fribrev av svenskene men ble likevel ilagt en betydelig bot av den norske fogden. Størelse på boten som Neudoioch måtte betale viser også at trolldom ble regnet som svært alvorlig på dansk-norsk side, mens svenskene regnet boten for et overgrep. Overgrepet besto riktignok først og fremst i at en dansk-norsk fogd hadde krevd bot av en (i følge svenskene) svensk same. Det er likevel mulig at størrelsen på boten, og det at han ble bøtlagt for trolldom, ble regnet som et overgrep.
Disse to tidligste trolldomssakne, synliggjør deler av forholdet mellom grensekonflikten og trolldom. Et viktig moment er at grenseforhandlingene er kilden til disse trolldomssakene. Grunnen til at trolldom ble brakt på banen i grenseforhandlingene var uenighet om retten til å kreve bøter for blant annet trolldom på bestemte steder i grenseområdet. Grensekonflikten er altså i første omgang årsak til at vi kjenner til disse trolldomssakene. Spørsmålet videre blir om grensekonflikten også var årsaken til at trolldomssakene fant sted?
Det er i dag enighet, også blant norske historikere, om at dansk-norske fogder utvidet sin virksomhet østover med innkreving av bøter og skatt på 1590-tallet som en del av grensepolitikken. Dette betyr at grensekonflikten kan ses på som en årsak til alle bøtene som de dansk-norske fogdene krevde inn i dette utvidede området, også trolldomssakene. Vi kjenner riktig nok bare til to slike saker, men de var en direkte følge av grensekonflikten.
Hvilke konsekvenser fikk disse to første trolldomssakene for senere trolldomssaker?
Noe av det som gjør det vanskelig å besvare dette spørsmålet er at trolldommen ikke beskrives nærmere. Det er ukjent om det for eksempel dreide seg om forgjøring, gand, værmagi eller djevelpakt. Et moment som kan være av betydning er at saken mot Neudoioch ble behandlet under forhandlingene i Kiberg. Kiberg ble fra 1620-tallet åsted for mange trolldomsprosesser. Det er mulig at de tidligste trolldomssakene førte til at trolldom ble knyttet til svenskene og deres territoriale pretensjoner.
Kilder til saken mot Olof Mårthensson
Punkt 14 i “Gerhard Jostings berättelse, dat. Waranger den 14 Febr. 1595.” i Handlingar rörande Skandinaviens Historia. side 129-141.
Kilder til saken mot Neudoioch
Svensk klage fra grenseforhandlingene i Kiberg i april 1599: Sv. R.-A.., Danica, Gränshandl., Lappland mot Norge, [april] 1599 (Johnsen 1923: 273): http://www.nb.no/nbsok/nb/50bbacfee7a72c31273005673190cde3;jsessionid=90AA5E3CE298AC337E284A3248673B67.nbdigital3?index=0#283
Svensk fortegnelse over sakører som de danske lappefogder har tat av fjeldlappene i 1603 (Johnsen 1923: 265): http://www.nb.no/nbsok/nb/50bbacfee7a72c31273005673190cde3;jsessionid=90AA5E3CE298AC337E284A3248673B67.nbdigital3?index=0#275
Kildene er gjengitt i Finmarkens politiske historie av Oscar Albert Johnson: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011042706045
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar