Forgjøring - å drepe med trolldom

Hvordan kan man drepe noen med trolldom? På 1600-tallet ble nærmere 100 personer henrettet for trolldom i Finnmark. Mange av disse tilsto drap, og sa seg ansvarlig for en eller flere menneskers død. Et ord som går igjen er ‘forgjøring’. ‘Å forgjøre’ kan oversettes med ‘å kaste trolldom over’ noen eller noe. I dette innlegget vil jeg vise noen eksempler på hvordan dette ordet ble brukt, og hvordan trolldom ble brukt til å drepe.

For å begynne med begynnelsen: De tidligste dødsdommene for trolldom finner vi i lensregnskapene. I regnskapet for 1602 får vi vite at Christen Skredder fra Vardø og samen Morten Olsen fra Varanger ble brent fordi de hadde vært med på å forgjøre den tidligere befalingsmannen på Vardøhus. Her betyr ‘forgjøring’ drap ved bruk av trolldom, men vi får ikke vite noe om hvordan trolldommen ble utført eller hvordan befalingsmannen døde. For å få vite mer om hvordan trolldom ble brukt til å drepe må vi videre til tingbøkene, som er mer detaljerte tekster om hva som ble sagt og gjort under rettssakene.

De tidligste tingbøkene er fra 1620, og allerede dette året var det en trolldomssak. I denne saken, mot Karren Edisdatter, nevnes ikke ordet forgjøring, men hun tilsto å ha bundet seg til djevelen. Hun innrømte å være skyldig i flere folks sykdom og død. Det var djevelen som fikk henne til å gjøre ondt mot folk. “Så snart hun ble sint på noen og sa; ‘måtte den onde mann ta deg’, eller ønsket noen noe ondt, straks var den onde tilstede.” Her er det tydelig at drapene har med djevelen å gjøre. Da hun hadde bundet seg til djevelen var det nok å ønske noen noe ondt for at det skulle gå i oppfyllelse. Dette er noe som går igjen: Trollkvinnen eller trollkaren truer med ondskap og ulykke, og så skjer ulykken. Det kunne være sykdom, død eller skipsforlis.

Året etter, i en rettssak mot Ingri, var det et vitne som fortalte at Ingri hadde forgjort fire liv. Her handler det antakelig om drap. Ingri på sin side anklaget en annen kvinne for å ha forgjort hennes egen datter, men det er uklart om det her var snakk om drap. Forgjøring kunne nemlig også bety mindre alvorlig sykdom.

Dette finner vi et eksempel på i den påfølgende trolldomssaken mot samen Rastj Rauelsen. I denne saken var det en mann som vitnet om at datteren hans var “forgjort med vildelse, och beset”, en type forvirring eller galskap. Mannen hadde spurt sin datter om hun mistenkte noen for å stå bak. Hun mente det var Rastj som hadde forgjort henne. Faren oppsøkte da Rastj og truet ham; hvis Rastj ikke tok det onde fra datteren hans, ville han få Rastj brent for trolldom. To dager etter var datteren frisk. Det onde han hadde befridd den unge kvinnen fra hadde han satt i en geit, som straks måtte slås i hjel og kastes på sjøen. Fire vitner kunne bekrefte det som hadde skjedd. Forgjøringen kunne altså oppheves, og det var den trolldomskyndige som hadde makt over forgjørelsen.

Rastj Rauelsen innrømte også å være skyld i et forlis. Han skulle hjelpe arbeidsgiveren sin med seilevind slik at han kunne komme seg hjem. Rastj hadde da gått ned til sjøen og vasket en fell. Da han kom opp igjen sa han til arbeidsgiveren sin at han “skulle få nok pålandsvind den dagen”. Rastj innrømte overfor tinget at vinden hadde kommet for hardt, og at han dermed var skyld i arbeidsgiverens død.

Allerede på midten av 1500-tallet var det kjent at man kunne kjøpe vind av samer. Tresnittet over er fra Olaus Magnus Historia de gentibus septentrionalibus, utgitt i 1555. Det viser sjøfolk som kjøper vind av en same. Når sjøfarerne åpnet den første knuten ble det en lett vinn, og åpnet de den andre ble det god seilevind. Men åpnet de den tredje knuten, kunne vinden bli så sterk at skipet forliste. I bakgrunnen ser vi et skip som går ned etter at sjøfolkene ikke ville høre på advarslene. Fortellingene om magi hadde gjerne en slik moral, om at grådighet eller manglende respekt for magi førte til ulykke.

I saken mot Kirsten Søffrensdatter fra 1621 tilsto hun at værmagien også ble brukt for å drepe. Kirsten fortalte til tinget hvordan hun på julaften hadde gått ned til huset sitt for å tappe en kanne øl til folkene sine, da en kvinne ved navn Else hadde ropt til henne: “Kom hit, nå skal vi gjøre været dårlig for Anders Blommis og Anders Rasmusens folks skyld, slik at de går ned”. Kirsten fortalte også om hvem som hadde vært tilstede og at alle hadde bundet hver sin knute på et stykke snøre og blåst på det. Så ble det “ondt vær”, og mange omkom på havet.

Tingbøkene tegner et skremmende bilde av trollfolkene. Ifølge tingbøkene var trollfolkene en fiende som kunne drepe med bare et ord eller en tanke. De kunne altså tvinge sin vilje igjennom og terroriserte hele samfunnet med frykt.