Refleksjon over personvern i forskning på trolldomsprosessene

Personvern er et av de viktigste temaene i forskningsetikken. Personene som blir forsket på skal vite hva de er med på, og ha muligheten til å trekke seg fra prosjektet. De har krav på å vite hvilke opplysninger som blir lagret på hvilken måte,i hvor lang tid. Forskeren på sin side må søke om tillatelse til å samle personopplysninger, og skal ikke innhente flere opplysninger enn det som er nødvendig for å oppfylle studiens formål. Det er i det hele tatt ganske strengt. Alt for å unngå at forskningen bidrar til å krenke menneskers integritet.

I historiefaget er dette direkte relevant for nyere historie der forskeren/historikeren for eksempel kan gjøre intervjuer og på andre måter samle inn informasjon fra informanter i samtiden. I min behandling av trolldomsprosessene på 1600-tallet er det annerledes. Det er riktig nok personopplysninger jeg behandler, men personene døde for flere hundre år siden. Jeg henter dessuten opplysningene fra offentlige dokumenter, og personene og hendelsene er allerede (mer eller mindre) alminnelig kjent. De er del av vår felles offentlige og offisielle historie. Det er likevel relevant å reflektere over personvern i videre forstand.

Personene jeg forsker på kan verken samtykke eller protestere, men prinsippet bak er fortsatt like viktig: forskningen skal ikke bidra til å krenke menneskers integritet. Så, hva betyr det? Hvilke konsekvenser får det for forskningen? Hensynet til fortidens mennesker kan ivaretas på flere ulike måter. Jeg vil her konsentrere meg om noe av det jeg har gjort i mitt arbeid.

Postkoloniale studier har kritisert tidligere forskning på det som tidligere ble beskrevet som “primitive” mennesker og kulturer. Dette var også mennesker som verken hadde en egen stemme i selve forskningen eller i kretser der forskningen ble diskutert. De var bare objekter for forskningen. Postkolonial teori har har etablert modeller og språk for å forholde seg kritisk til tidligere forskning, og for å forske på personer som ikke har en reell mulighet til å protestere eller kritisere hvordan forskningen fremstiller dem. Dette teoretiske og metodiske rammeverket er utviklet innenfor blant annet antropologi, etnografi og sosiologi med fokus på kulturelle og språklige barrierer. Postkolonial teori kan imidlertid også være nyttig når barrieren mellom forskeren og forskningsobjektet er tid; veldig lang tid.

Teori fra det postkoloniale feltet er særlig relevant i forskningen på trolldom i Finnmark, fordi det også griper direkte inn i den tidligere norske (og dansk-norske) behandling av samer. Samene var i aller høyeste grad underlagt koloniale strukturer. Landområdene deres ble kolonisert og utnyttet i form av skatt og handel. Samene ble ansett som “primitive”, og ble forsøkt assimilert på ulike måter og i ulik grad langt tilbake i tid. På 1600-tallet var samenes posisjon friere enn den skulle bli i de to kommende århundrene, men det var ingen tvil i samtiden om at samene var underlegne i kulturell og moralsk forstand.

Tilbake til spørsmålet om personvern. Hvordan ivareta fortidens menneskers integritet? Dette er utfordrende på flere måter. Som et utgangspunkt ligger ulike krenkelser i selve kjernen av mitt doktorgradsprosjekt. Krenkelsene strekker seg fra dem som mente seg utsatt for trolldom (som gjerne var utsatt for krenkende ytringer, sykdom og død), videre til de som ble torturert og brent levende etter de var dømt for å ha utøvd trolldom, og edelig til demoniseringen av ‘heksejegerne’. Det er heller ingen tvil om at tidligere forskning og fremstillinger av blant andre samene har bidratt til at menneskers integritet har blitt krenket.

Jeg tenker det er viktig å unngå å felle dom over fortidens helter og skurker, og lage moralske fortellinger. For å forklare dette nærmere vil jeg vise til noen eksempler.

På 17- og 1800-tallets epitafier, eller gravskrifter, ble de avdødes liv beskrevet som moralske idealer og forbilder for de gjenlevende. Dette er ikke direkte relatert til mitt arbeid med trolldomsprosessene, men viser hvordan historie lett kan bli til moralske fortellinger om gode og onde krefter. I historieskrivingen om trolldomsprosessene er det dessuten påfallende hvordan fortellingene skifter fortegn opp gjennom historien. Gjennom store deler av 15- og 1600-tallet var det hekser og trollfolk som ble ansett som den store trusselen mot enkeltmennesker og samfunnet som helhet, men utover på 1700-tallet snudde perspektivet. Da var det ikke lenger heksene som var onde, det var de såkalte ‘heksejegerne’, de som hadde dømt, torturert og brent hekser og trollfolk, som fikk denne rollen. Det er lett å identifisere seg med dette perspektivet. Samtidig kan en ensidig fordømmelse både krenke disse menneskenes integritet og skygge for forståelse.

De som ble dømt for trolldomskriminalitet ble ikke bare dømt for å ha brukt trolldom. Som regel var det vel så viktig hva de ble anklaget for å ha brukt trolldommen til. I mange tilfeller var det snakk om mord. I en av de første sakene i Finnmark var det til og med mord på lensherren, Kongens representant i landsdelen. Det var klart straffen måtte bli høy uansett hvordan samtiden antok at mordet hadde blitt utført. De første omfattende kjedeprosessene der 10 kvinner ble dømt til døden, kom i kjølvannet av en lokal katastrofe der anslagsvis halvparten av Kibergs mannlige befolkning forulykket på havet. Oversatt til dagens tabloide språk kan vi snakke om et terrorangrep som krevde 40 menneskeliv. Også i dag er det klart at de som blir kjent skyldig i en slik forbrytelse vil måtte ta sin straff uavhengig av hvilke midler som ble antatt brukt til å utføre ugjerningen.

En side ved dagens perspektiv som stiller ‘heksejegerne’ i et dårlig lys er vår forståelse av statens forpliktelser overfor befolkningen. For oss er de liberale verdiene så innarbeidet; staten har svært begrenset rett til å gripe inn i enkeltmenneskers liv (personvern er også et eksempel på dette). Staten, slik vi kjenner den i dag, har også ansvar for innbyggerne, med menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser. På 1600-tallet var ikke staten forpliktet av slike begrensninger. Statens selvpålagte oppgave var å opprettholde sitt eget voldsmonopol med alle mulige midler. Voldsmonopolet var trolig også til gode for samfunnet, men kunne få brutale konsekvenser for enkeltmennesker. På 1600-tallet, og særlig i Finnmark var voldsmonopolet ennå ikke ordentlig etablert.

Kanskje var det nødvendig å etablere voldsmonopolet, før det kunne begrenses? Kanskje var trolldomsprosessene viktige i etableringen av dette voldsmonopolet? Kanskje hadde trolldomsprosessene også en avgjørende rolle i prosessene med å begrense statens maktutøvelse gjennom oppbyggingen av juridiske kontrollfunksjoner?

Jeg mener det er et poeng at forskningen løfter frem et mangfold av perspektiver uten at det er nødvendig å gi de ulike perspektivene en moralsk vurdering. Menneskers integritet kan også ivaretas på denne måten ved å unngå å peke ut skurker, og heller anta at mennesker før i tiden hadde motivasjoner som også er forståelig for oss i dag. Slik er prinsippene bak personvern også relevant for forskning på eldre historie, og legger viktige premisser for forskningen.