Døden i Ekko

Fredag 25.10.13 var jeg med i radioprogrammet Ekko i NRK P2 i forbindelse med at det var en temasending om døden. Jeg var med for å kommentere endringer i begravelsesskikker. Spol til 0:51:40 på radioavspilleren for å komme direkte til intervjuet med meg. I dette blogginnlegget vil jeg gi en kort oppsummering av mine kommentarer, og lenke til de eksemplene som ble omtalt i innslaget jeg var med i. Jeg vil også kommentere noen av perspektivene på døden som ble omtalt i de andre innslagene.

Nye gravminnetrender

Programlederen Kalle Turkerud trakk frem noen eksempler på nye typer gravminner som tilbys: Gravminner med QR-kode og noen gravminner med alternativ design fra produsenten Svale. Min kommentar var at det fortsatt er viktig å gjøre ting på den rette måten og følge tradisjonen, men at regelverk og vedtekter har blitt myket opp slik at det i dag er et større rom for å velge ulike uttrykk enn det har vært tidligere. Det ble gjennomført en nokså strikt regulering på 1950 og -60-tallet som siden har blitt myket opp. Fremdeles er det lokale vedtekter som regulerer hvordan gravminner kan se ut. Noen steder er det for eksempel lov å benytte fotografier, andre steder ikke.

På begynnelsen av 1900-tallet ble kopier av høyverdig kirkekunst benyttet på gravminner. Originalen til denne Kristusstatuen er laget av billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og står i Vor Frue Kirke i København.

Et annet poeng er at det ser ut til at kunst og design har begynt å komme tilbake på gravminnefeltet. Frem til begynnelsen på 1900-tallet var gravminner  gravkunst, der de som hadde råd engasjerte kunstnere til å lage minnesmerker, mens andre brukte kopier. Utover på 1900-tallet ble det steinindustri. Fra midten av århundret ble kirkegårdene gjennomregulert etter påtrykk fra hagearkitekter for å gi kirkegårdene et helhetlig inntrykk. Den økonomiske utviklingen er også vesentlig for å forstå endringene på gravplassene. Samlebåndsgravminnene ble tidligst tilgjengelige for hvermannsen. Dagens gravminner er et resultat av en velstandsøkning.

Jeg hadde forberedt noen flere innfallsvinkler til å snakke om de siste endringene i gravminnebruk, og hvordan disse plasserer seg i en større historisk sammenheng. Det ble det ikke tid til på radio, men jeg planlegger et blogginnlegg om dette.

Gravminner og sorg

I programmet ble også død og sorg tematisert. Gravstedet kan være et sted de etterlatte oppsøker for å minnes de døde og for å sørge. Til tross for dette uttrykkes sorg i svært liten grad på gravminner. Dette kan henge sammen med en forestilling om at gravminnet vil vare lenger enn sorgen. Det som uttrykkes på gravminnet er det som er forventet å vare. En annen forklaring kan være at gravminner henvender seg til allmennheten, ikke bare til de aller nærmeste. Gravminner er ofte også reist over flere personer, mens sorg gjerne er knyttet mer direkte til hver enkelt person som er død.

Statuen av en kvinne som holder rundt en urne på Møllendal kirkegård kan sees som et konkret uttrykk for sorg. I likhet med Thorvaldsens Kristusstatue er dette et eksempel på nyklassisistisk gravkunst.

Det er likevel noen gravminner som uttrykker sorg. I mitt materiale fra Møllendal i Bergen har jeg først og fremst funnet disse blandt de eldste og de yngste gravminnene. Statuen på bildet over viser en sørgende kvinne som holder rundt en urne. Dette er et helt konkret uttrykk for sorg, som er svært uvanlig på gravminner. Dette gravminnet er fra slutten av 1800-tallet.

I minnetekster er ordet "savn" et av ordene som går igjen i flere formuleringer. Jeg forstår savn som en side ved sorgen, og at bruken av 'savn' i minneteksten er et uttrykk for sorg. Slike minnetekster ble ikke vanlig å bruke før på 1990- og 2000-tallet. Sorgen er altså mest tilstede på gravminner fra før 1900 og etter 1990.

Humor på gravminner

Humor i møte med døden var et annet tema som ble tatt opp i radioprogrammet. Hvor mye humor er det egentlig på gravminner? Svært lite. Gravminner er som regel seriøse. Det eneste eksemplet jeg kommer på er en gravminnetekst som måtte forandres for å bli godtatt av kommunenes kirkelige fellesråd. Artikkelen Fikk ikke ha "min elskede pøbel" på datterens gravstein (ba.no 27.08.2011) viser spenningen mellom bruk av humor i behandlingen av dødssyke barn og hva som sømmer seg på et gravminne. Jeg forstår saken dithen at den inneforståtte ironisk minneteksten "min elskede pøbel" ikke ble ansett å passe seg på kirkegården fordi dette er et offentlig rom. Ved å benytte hermetegn for å markere at "pøbel" skulle forstås ironisk kunne teksten likevel aksepteres. Humor i form av ironi og henvisninger til personlige hendelser kan lett misforstås av allmennheten i det offentlige rom. Dette kan være en årsak til at humor er så lite brukt på gravminner.