lørdag 5. mars 2011

En prest i ledtog med Satan?

Maleri av Johannes Bertelsen (Flesberg kirke).
Sitatet nedenfor er hentet fra Gamalt fraa Numedal av Tov Flatin (1913), og kan leses som en oppfølger til Trollkjerringer i Flesbergs kirker. Her fortelles det om hvordan presten Johannes Bertelsen drev en usynlig menighet ut av Flesberg kirke natterstid. Dette gjorde han ved å messe uforståelige ord. Det fortelles ikke om dette var noe som kom fra svartekunstboka, men det nevnes at presten skulle ha en slik bok. 

Dette er interessant i lys av det som står et stykke lenger ute i Gamalt fraa Numedal, om en mann ved navn Erik Bergerud: "Folk hadde selt seg til styggemann, naar dei bruka Svartekonstboki. Erik sa jamt det, at han kom til aa faa det heitt, naar han var farin her av verdi." (Flatin 1913:65) Bruken av svartekunstboka blir her beskrevet som en implisitt djevelpakt. Spørsmålet er om dette også innebærer at presten Bertelsen ble betraktet som å stå i ledtog med djevelen? Eller om han var 'immun' i kraft av å være prest? Det ser uansett ut som at presten var respektert for sine ferdigheter.


En annen interessant detalj er at han beskrives som reformator. Hans opptreden som nattlig eksorsist virker imidlertid lite luthersk. Ut fra teksten er det også usikkert om 'reformator' er ment å referere til hans teologi. Beskrivelsen av ham som reformator utdypes nemlig med at han var en prest som folk bøyde seg for og var redd for, mens teologien ikke nevnes.
Johannes Bertelsen var prest i Flesberg fraa 1725 til 1747. Han hev vorti mest som ein litin Peder Dass for Flesberg og heile Numedal.
Daa han kom til bygdi var det mykje sedløyse og raaskap og mykje til nedfalls millom folke paa so mange vis. Og ikkje var det so beint aa pirke noko mykje burti numedølane i dei dagar, anten ein so var prest eller noko anna. Men den strenge, mynduge reformatoren med si kvasse tunge, han laut dei bøygje seg for, og han var dei rædde. 
[...]
Hr. Bertelsen hadde svartekonstboki fortel dei.
[...]
Det var so mykje spøkeri og dævelskap paa kyrkjegarden og i kyrkja i den tidi, og var rædde. [...] Det heldt paa aa preike og staake inni kyrkja um kveldane, so dei høyrde det lang veg, og folk var mest vitskræmde. So var det ein kveld, Hans [drengen til Bertelsen] skulde nedaat og høyre, um det var nokon staak der daa. Jau det gav paa aa preike inne der den kvelden au. Daa tok presten paa seg fullt ornat, spurde um Hans vilde fylgje, og so gjekk dei nedi kyrkja baae tvo. Daa dei kom inn, vart det so stillt. Presten sa, at Hans skulde setja seg i ein stol nedimot dynni, og sjølv gjekk han paa preikestolen. Men daa han skulde gaa up preikestoltroppi, snaava han og rulla. No tek Gaml'-Erik'n! tenkte Hans, men sat still.
Presten kom no paa stolen likevæl, og daa tok han til aa preika, so det var grove ting - noko som hin ikkje skyna eitt ord av. Daa han hadde gjevi paa eit bil, byrja det aa bli, uroleg i kyrkja og drog ut. Hans kjende skileg, det strauk framum seg og strøymde paa dynni i lang tid, plent som det skulde vori ein heil kyrkjelyd inne.
Men sidan den tidi hev dei aldri høyrt noko sovore i Flesbergkyrkja." (Flatin 1913:47ff)
Maleriet av Johannes Bertelsen (over) henger fremdeles i Flesberg kirke, og han betraktes nok fremdeles som en lokal Peder Dass.

3 kommentarer:

e sa...

Sverre! Det er så kjekt å lese bloggen din:)

Btw (som de sier på ungdomskolen: "/be te dobbel-v/", gjerne etterfulgt av et "liksom"). Leste noe om svarteboksprester en gang der jeg tror konklusjonen var at de var respektert (og fryktet) på grunn av kunnskapen de hadde, men at det ikke var skammelig å være svarteboksprest og at de ikke ble regnet som onde eller i ledtog med djevelen. Fritt etter en noe hullete hukommelse: Svarteboksprestene hadde ekstrautdannelse fra Nedgangskolen (???) i Tyskland (?), hvor djevelen selv underviste i all slags svartekunst. Som betaling skulle han ha en av studentene, men det viser seg gjerne at studentene ved endt utdannelse er dyktigere enn læremesteren, og klarer å lure ham. Petter Dass (bl. a.) skal for eksempel ha overbevist ham om å ta skyggen sin i stedet (Svarteboksprester var gjerne skyggeløse…). Svarteboken gir prestene makt over djevelen. De kan tvinge ham/lure ham til å gjøre som de vil (jf. Djevelen flyr Petter Dass til København julekvelden, slik at han skal rekke juledagsmessen.) Eller noe… Mulig jeg diktet noe her… Måtte vri hjernen min for å huske hvordan det hang sammen, men tror kanskje at det var sånn cirka sånn det var… Muligens…

Kanskje jeg i stedet skulle prøvd å huske hvor jeg leste det, og heller bare gitt deg en referanse... Enn så lenge virker det imidlertid som om dette er informasjon hjernen min ikke kan vris til å huske... Det ville jo også gjort kommentaren mye kortere.., men når jeg ser på hva jeg har skrevet så langt innser jeg jo at det ikke nødvendigvis hadde vært negativt...

Sverre A. Fekjan sa...

Meget interessant! Jeg setter stor pris på lange kommentarer!

Sverre A. Fekjan sa...

I Ellen Janette Alms hovedoppgave i historie fra 2000 "Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på 1500- og 1600-tallet" fant jeg det følgende avsnitt, som skiller mellom et folkelig og et lærd demonologisk perspektiv på Satans rolle i verden:
"I den folkelige trosforestilling var djevelen en liten stakkars flgur som var underlagt trollkonens kommando og pryl. Det var trollkonen som var farlig og stilt over djevelen i kraft og styrke. I danske kirker finnes flere kalkmalerier med slike motiv. Demonologene så det ikke slik. For dem fremsto djevelen som en farlig fiende med overlegen intellektuell og fysisk kapasitet. Enkelte vil kalle 1500- og 1600-tallet for 'Djevelens gullalder'. Det kan derfor sies at teologene revurderte satans rolle i kosmos. Han ble fremstilt som en stor fyrste med voldsom makt. Palladius var arg over at befolkningen ikke så det på samme måte. Han hevdet det var løgn at djevelen var redd for trollkonene, djevelen fryktet bare Gud. For demonologene var forholdet mellom djevelen og trollfolkene langt mer "harmonisk og symbiotisk" enn det syn som folketroen fordret. Palladius gjør rede for dette samarbeidet på en noe besynderilg måte: (...) en troldkone er diefflens mielch deje, hun malcher hannem, och hand malcher hende saa lenge at de malche hen tilsammen udj helffuedes affgrund (...). [note: Peder Palladius Danske skrifter bd.5 1925-26:111.] Trollfolk og helbredere var med andre ord djevelens sammensvorne." (Alm 2000:82f)