søndag 24. oktober 2010

Det får da være grenser ...

I behandlingen av innvandring og innvandrere i media fremstilles ofte forholdet mellom innvandrere og nordmenn, eller det norske samfunnet, som en ressurskonflikt. Det krever for mye, og vi må ta vare på våre egne først. For noen år tilbake var det derfor også en del innvandringsskeptikere som tok til orde for et innvandrerregnskap. Hvor mye koster innvandrerne det norske samfunnet? Statistisk sentralbyrå kom da frem til at førstegenerasjonsinnvandrerne som gruppe yter mer i skatt til statskassen enn de mottar av velferdssamfunnets goder. Førte dette regnskapet til at innvandrerne fikk status som en ressurs det er lønnsomt å investere i? Nei. Noen argumenterer til og med for at tilbudet må bygges ned for ikke å lokke flere til å prøve å komme seg inn i landet. Jeg har lenge lurt på hvorfor man gjør alt for å bygge ned tilgangen til en økonomisk ressurs som i tillegg ville avhjulpet behovet for arbeidskraft som kommer med den ventede eldrebølgen.


En forklaring slo meg da jeg hørte professor i sosialantropologi Trond Thuens innlegg ”'Grenser' som fenomen og begrep” ved et seminar fredag 22 oktober. Thuen oppsummerte med at forholdene struktur og prosess, aktør og system, stabilitet og endring, makt og avmakt, materialitet og kognisjon, alle forholder seg til grenser. I forhold til makt gjorde han en inndeling i strukturell makt med avgrensning av blant annet vitenskaplige kategorier, administrative sektorer og geografisk territorium. På den annen side kommunikativ makt, der den strukturelle grensen fungerer som argument for makt. Under dette punktet kommer også beskyttelse av ”imagined community”.

Med utgangspunkt i behandlingen av innvandring kan denne grenseforståelsen appliseres på følgende måte: Norge kan beskrives som ”an imagined community”. Vi har en forestilling om hva det vil si å være norsk, og hvor grensene går for denne norskheten. Det som oppfattes som tradisjonelt norsk, er gjerne det som passer inn i nasjonalromantikkens konstruksjon fra slutten av 1800-tallet. Norge var da underlagt den svenske kronen, og man gjorde en kulturell innsats for å bygge opp og stramme inn grensene som argumentasjon for selvstyre og løsrivelse. Disse kulturelle rammene ser fortsatt ut til å bli oppfattet av mange som grunnlaget for det egentlig norske. Innenfor det forestilte samfunnet som Norge er, har nordmenn med utgangspunkt i grunnloven en rekke plikter og rettigheter; en fint avstemt ballanse innfor faste rammer.

Dette er rammer eller grenser som blir utfordret av innvandringen. Grensene for forestillingen om det norske som basert i det nasjonalromantiske bildet, eller alternativt i den norske folkekirken, blir sprengt av innvandrere med fremmede religioner som kaller seg norske, og som også er det juridisk etter grunnloven. Den kjente grensen for hva man kjenner som norsk er imidlertid brutt, og etterlater frykten for en potensiell grenseløshet. – Hva skjer hvis alle kan kalle seg nordmenn, og har de samme rettighetene som til det vi kjenner som vårt?

Slik jeg ser det er det opplevelsen av denne grenseløsheten som representerer en ressurskonflikt. Det norske lovverket setter imidlertid klare grenser for norskhet, som sikrer at det norske samfunnet faktisk tjener på innvandringen, og gjør den til et potensielt investeringsprosjekt.

Det er her vi står i dag, i reforhandlingen av det norske. Det er ikke lenger sammenfall mellom juridiske nordmenn og det som lenge har vært oppfattet som kulturelle nordmenn. Vi kan velge grunnloven som grunnlag for det norske, og ønske nye nordmenn velkommen, eller vi kan tviholde på et hundre år gammelt selvbilde.

Ingen kommentarer: