lørdag 25. september 2010

Religiøs konflikt og religionsvitere i media

I monografien How enemies are made beskriver Günther Schlee, i avsnittet som er gjengitt nedenfor, hvordan konfliktlinjene i Europa har endret seg i løpet av det 20. århundre. Det interessante i Schlees perspektiv er at etnisitet, nasjonalitet, klasse og religion ikke er årsak til konfliktene, men markører for disse, som varierer i hvilken grad de er politisk korrekt å referere til. Jeg fant dette nokså avklarede i forhold til hvordan religion og religionsvitenskap ofte behandles i mediene.


I og med at konflikter i disse dager knyttes til religion trekker man ofte den slutning at religionene er årsaken til konfliktene. Man spør: Hva er det med religionene, gjerne spesielt islam, som fører til konflikt?

Påstander om religion blir i denne sammenhengen interessante i den grad de forklarer, og slik sett naturaliserer, hvorfor religion fører til konflikt. Hva er det med dem som gjør at vi ikke kan tolerere dem? Når religionsvitere da som regel sier at det ikke er noen slik nødvendig sammenheng mellom religion og konflikt er de ikke interessante. De forstås heller som verdensfjerne hvitfrakker som ikke er i stand til å ta inn over seg samtidens utfordringer.

Religion kan i likhet med mye annet, for eksempel etnisitet, nasjonalitet og strømpefarge (les blå- og rødstrømper), brukes for å markere konflikt. Men hva ville en strømpeekspert sagt om konflikt? Hva er det med strømpens natur som gjør den så konfliktfylt? Nok tåkeprat. Til sitatet:

Dimensions of identification may have boom periods and periods of decline. Allow history to move on a bit and you see them moving up and down on the scale of acceptability. Many enlightened people before the First World War could not have imagined a war between the European nation states, whose economics were already much more integrated than in later periods, while others, namely militarists, were actively working towards a war. The prevalent discourse of the educated classes was that a war along national lines between the European powers had become unthinkable. The dominant issue was the 'social question', i.e., class. When the war erupted, however, the kaiser declared that he knew 'no classes, only Germans'. The twentieth century then continued to be the century of nationalist wars. The wars ultimately discredited nationalism and ethnicity to quite a degree, while class, which had been temporarily submerged, re-emerged as a legitimate criterion for identification and therefore a legitimate social policy issue. Only later did ethnicity once again became a legitimate issue in the context of migration, minorities and their cultural rights. Religion was our. The last wars said to be religious ones had been in the seventeenth century. The conflict in Northern Ireland, said to be between Catholics and Protestants, was 'really' about class, we all learned. Religion started to enter the public sphere again in the 1980s, but it took the end of the cold war and the search for a new enemy to fully rehabilitate religion as a legitimate political identity and therefore as a potential cause of war by projecting enemy stereotypes onto Islam (Schlee 2008:48).

Ingen kommentarer: